Ved veis ende... for denne gang:

Da var prosjektet i Min Buri avsluttet, kontoret pakket ned og TYIN på vei hjem til familie, fedreland og sensur.

Vi har hatt noen svært lærerrike måneder i Thailand og ser fram til å fortsette arbeidet et annet sted, når situasjonen tillater det. TYIN vil imidlertid ta en pause i driften, mens vi konsentrerer oss om mer hjemlige forhold, som arbeid, diplomoppgaver o.l.


Vi vil gjerne benytte anledningen til å rette en stor takk til alle som har fulgt bloggen, og arbeidet i Thailand, og ikke minst til alle som har støttet TYIN, økonomisk, faglig, eller på andre måter.

Takk for i år.

Ukulelespeleskule:

«Music room» var et uttrykk som ble hyppig brukt av barna under tegne- og idéfasen. Noen tyinister var svært glad i denne tanken og sørget snart for at et ørlite musikkinstrument fant veien inn på inventarlisten. Noen små tips og triks for å komme igang er ofte kjekt å ha, så et lite introkurs ble arrangert i lesekroken.


Ukulele er et fint instrument å lære for små fingre og før kvelden var over satt både C-, G-, og F-grepet som det skulle.


De nylærte akkordene ble behørig utprøvd, blant annet på «Head, shoulders, knees and toes,» som har gått sin seiersgang i området siden TYIN engelskskole introduserte den tidligere i vår.

...er vi så gla i:

Selv om biblioteket i Min Buri allerede har vært i bruk i tre uker, kunne det ikke bli skikkelig innvidd uten munkenes velsignelse. For at vi skulle få være tilstede ved denne anledningen ble seremonien utsatt til etter vår hjemkomst fra Beijing, da på selveste grunnlovsdagen.






Da vi kom ruslende i ti-tiden var allerede parasoller, partytelt, rød løper og oransje munker ferdig oppstilt på gangveien utenfor biblioteket. En kort buddhistisk velsignelse ble etterfulgt av nok et spennende måltid i communityen. Denne gangen hadde fiskemagesuppe lurt seg inn på menyen mellom dampet and og tom yam.




Det var en glede å se at prosjektet åpenbart hadde levd sitt eget liv etter at vi reiste. Doen var blitt rosa, nye planter var plantet, skilt med husregler var kommet opp og hyllene var fulle av bøker, spill og bilder av gamle konger.


Gjensynsgleden med våre venner i communityen var også stor. Vi lekte, spiste is (eller i hvert fall thailandsk bønnepudding) og koste oss, og da det til og med kom et par politikere fra parlamentet og byrådet på besøk, var det en 17. mai-feiring så god som noen. Hipp, hipp, hipp...

Utstillingsåpning på NAMOC:

"Crossing: Dialogues for Emergency Architecture" åpnet 12.mai 2009, ett år etter katastrofen i Sechuan. En spennende utstilling både for fagfolk og andre interesserte. Ingen forventer at alle problemene som oppstår i en katastrofe skal være løst fiks-ferdig i en slik utstilling, men mange av innspillene kan være viktige deler i en positiv utvikling.

Sannsynligvis lider prosjektene av å stå inne i et sterilt galleri hvor hvert ego må skrike høyt for å bli sett blant verdensarkitektene. Diskusjonene er ikke nye, og løsningene heller ikke unike, men den galleriet er forlengst en "godkjent" og etablert form for seriøs debatt. Dette fører til at flere og nye mennesker kan og vil ta del i denne svært viktige diskusjonen.





Vår husfotograf Pasi Aalto fikk selvfølgelig mange oppdrag på utstillingen. Flere av prosjektene blir å se i ulike kulturmagasin verden over. Under følger et er utdrag av prosjektene sett med Aalto-øyne:








se også:

artikkel i Archdaily

litt forvirrende hjemmeside for utstillingen

Workshop i Beijing:

Da Sami Rintala og Dagur Eggertsson ble invitert til en utstilling i Beijing, valgte de (som vanlig) å involvere studenter i prosjektet. NTNU stilte opp og samlet sammen studenter som ville delta. Etter workshoppen i Thailand, var det nærliggende for TYIN å spørre om å få være med. Heldigvis syns både Rintala-Eggertsson og NTNU at dette var en god idé, og vi kunne bestille flybilletter fra Bangkok til Beijing.

Foranledningen til utstillingen var et stort jordskjelv i Sichuan-provinsen i Kina 12. mai 2008. Nær 70.000 døde og mellom 5-10 millioner mennesker ble hjemløse. Sammen Shigeru Ban, Sou Fujimoto, PRODUCTORA og 8 andre kontor, ble Rintala-Eggertsson utfordret til å finne bedre løsninger for nødboliger tilpasset en katastrofesituasjon.


Etter de første dagene med forvirret språksenter og stiv nakke, møttes alle studentene fra Norge og trappet opp på arkitektfakultetet ved Central Academy of Fine Arts (CAFA). Her møtte vi Sami, Dagur og en håndfull kinesiske arkitektstudenter.





Sami og Dagur skal ha all mulig ros for å legge prosjektet i studentenes hender, særlig med tanke på hvor mye vi snudde, knadde og brakk på det. Etter to dager kom det fram mange ulike forslag og ideer, og et felles design sto ferdig i 1:10 på bordet.



Prosjektet besto nå av små enheter bygget opp over et modulsystem. Hver enhet målte 2,1x2,1x1 meter, og skulle kunne monteres og demonteres i løpet av kort tid. På utstillingen var planen å vise frem en prototype bestående av en soveboks, en kjøkkenenhet, en badeenhet og en inngangs/lagringsboks montert rundt et fellesrom med ildsted.



Vi delte oss opp i mindre arbeidsteam som fikk ansvar for hver sin enhet, og arbeidet begynte. Eller mer presist: Søknadsprosessen for å få lov til å begynne arbeidet begynte.

Kina er ansett for å være et av de mest effektive landene i verden. De produserer størsteparten av det vi i Europa konsumerer, og har de siste tiårene hatt en utrolig utvikling. Når vi sto utenfor verkstedet for å få tilgang på hammer, sag og materialer, kunne vi overhodet ikke se hvordan noen kan anse Kina som effektive. Det var vanskelig å skjønne hvordan de får gjort noe som helst.

Da de riktige papir omsider var diskutert, skrevet og underskrevet i tre kopier, fikk vi endelig komme inn i verkstedet. Ivrige begynte vi... men neida!


Vi kunne komme inn på verkstedet. Vi kunne bære inn materialene. Vi kunne få kappet materialene. Men ikke komme nær sagen. Den er farlig. Punktum.



Verkstedsmesteren måtte kappe for oss. Men først etter å ha fått tillatelse til å kappe for oss. Og beskjed om hva vi skulle kappe, hvor mye vi skulle kappe og hvorfor vi skulle kappe hva, hvor mye og hvorfor.

Utrolig nok klarte vi å beseire byråkrati-monsteret, og med en snekkerutdannet Silje i spissen tok vi i bruk de helt ubrukte, men trolig fem år gamle sagene.

Mange kapp (og null skader) senere kunne vi montere og lasere fire flotte enheter, og transportere stasen til utstillingslokalet ved National Art Museum of China.

Åpning av Biblioteket i Min Buri!

Etter en intens, slitsom, men flott byggeperiode var det gøy å invitere alle i området til åpning. Community-lederen fikk saks for å klippe silkebåndet, akkompagnert av jubel og applaus.




Det var tydelig at barna hadde ventet i spenning på å begynne å bruke det nye biblioteket sitt. Etter nok et forrykende danseshow strømmet folk og fe inn i huset. Hemsen ble raskt favorittplassen for barna.




Vår supre altmuligmann Chok dukket opp på åpningen med fan-skjorte med selvkomponert TYIN-design. For ikke å forskjellsbehandle er bildet manipulert -Grevling i taket...

Et herlig arbeidsteam:

Fantastiske unger!

Siste innspurt:

For å sikre en god kick-start av biblioteket tok vi en real shoppingdag. Vi kjøpte inn brukte og nye bøker, lamper, vifter, puter, møbler, planter og en egen skummel vaktløve i tre.






Ikke uventet var vi mye mer utslitt etter denne dagen enn alle dagene med graving, støping og snekring.


Da vi kom tilbake dagen etter hadde beboerne selv hentet flere bøker, tegnesaker, leker og til og med en liten TV som fikk plass inne i en av bokhylleboksene.